Øyeblikk av godhet

Livet går videre. Hver dag, hver time, hvert sekund. Slik opprettholdes alt levende. Rytmen og toneartene i tilværelsen kan variere kraftig, men likevel går solen ned over oss og en ny dag stiger frem. Hele tiden. Dette er livet. Fylt av alle opplevelser som fyller hverdagen eller mangelen på dem.

Innimellom så stanser jeg opp. Møter evigheten i små, langsomme drypp. Øyeblikket. Hvor alt står helt stille. Og jeg berøres av hvor vakkert livet er. Idag møtte jeg et av disse øyeblikkene. Av alle steder, på TV2. I hype-programmet «X-factor«. De hadde selvfølgelig spart det beste til slutt. Dramaturgien er upåklagelig. Etter mange underlige og slitsomme innslag, så trenger vi og forventer vi noe bra.

Inn kommer ei svaksynt jente som har vanskelig for å øyekontakt med andre. Klærne hennes får henne til å forsvinne i mengden. Det er ingenting som skriker «Jeg har det!». Bare en lavmælt stemme og en ærlig historie bak sangen. Den handler om tapt kjærlighet. Toppen av alle klisjeer. Jeg håper ikke ho driter seg ut nå.. Vær så snill, la ho kunne synge i alle fall.

Jeg lukker øynene. Det er fint. Ho kan iallfall spille gitar. Jeg åpner øynene og hører plutselig stemmen hennes. Da skjer det noe i meg. Det er vakkert! En ærlighet og sårbarhet som griper meg og får meg til å glemme alt annet. Ho har det mange andre bare kan drømme om. Talentet. Men også nærheten og varmen. Jeg ønsker ikke at sangen skal ta slutt. La den vare en halv time.

Slike øyeblikk er gode. Og de gir meg tilbake troen på det gode i mennesket. At til og med Jan Fredrik Karlsen forstår hva han har foran seg. Det viser at det faktisk er håp for menneskeheten…

Musikktips: Sia – «Breathe me» (Og hele CDén «Colour the small one»)

Reklamer

Von

eg veit om
ei bygd
på ein høgde

kor tonane
frå eit piano
lyfter
rundvorne steinar
opp fjellsida

der
kan eg
fortelje deg alt
det ikkje
finst ord for
her

Spørsmålene

Hvor mange spørsmål har du fått opp gjennom livet? Jeg begynte å tenke på det her om dagen. Og svaret var: mange. Veldig mange. Som regel i møte med dem har jeg kommet med et svar. Men noen ganger blir jeg svar skyldig. Eller får noe å tenke på. Det er disse spørsmålene jeg sitter igjen med. De gangene jeg har kommet med gode svar, de husker jeg knapt. Men de spørsmålene som åpner opp for refleksjon og undring, de sitter mye dypere i meg.

Jeg vet ikke hvor den kommer fra, denne lysten til å måtte besvare alt. Kanskje på grunn av vår rasjonelle virkelighetsforståelse. Eller fordi det er skummelt å ikke vite, ikke kunne svare. Likevel tror jeg denne lysten berøver oss noe grunnleggende. Tanken om at spørsmålene tross alt som oftest sier mer enn svarene. Ja, de er viktigere. For når vi besvarer noe så forsvinner undringen ofte. Ved å sette ord på det (som besvarer) så har vi sagt: Sånn er det. Vi har satt noe i bås. Og vi liker det fordi det er trygt. Det er enklere å forholde seg til virkeligheten på den måten (på papiret i alle fall).

I møte med livet så fortoner det seg annerledes. Det vi trodde og som vi hadde svar på, endrer seg. Personen var jo ikke slik jeg trodde. Situasjonen viste seg å være helt annerledes. Listen er endeløs med eksempler. Når teori møter praksis opplever vi noe annet enn vi forventet. Det er det vakre med livet. Å alltid kunne bli overrasket. Å se ting i et nytt perspektiv, fordi det jeg var overbevist om ikke viste seg å stemme helt likevel.

Jeg tror Gud ofte åpenbarer seg på den måten. På tross av våre bilder. Når vi er fastlåst i bildet av Gud som Far, så møter han meg som Mor. Eller når jeg venter på profetiske tegn og under, så kommer han/hun i en stille hvisken under bjørketreet. Så dynamisk er troen. Vi møter Gud i øyeblikkene, i møtene med andre. Der, en sjelden gang, får vi kanskje øye på Guds bilde i hverandre. Og vår verden blir enda rikere og mer velsignet.

Hvor mange svar har ikke lukket dører og stengt muligheter ute? De kan gjøre oss mer fremmede for hverandre. La oss heller omfavne spørsmålene, selv om de kan være vanskelige og ubehagelige. For de er døråpnere. Og i dem kan vi møtes og undre oss sammen.

Disse våre minste

de rommer
evigheten

svøper verden i
ufortjent kjærlighet

bryter ned
sårbarhetens fasader

trøster det
istykkerlevde

mon tro
om det var derfor
Jesus
trakk frem barna
som forbilder…

Mitt Getsemane

i min hage
kneler jeg
av angst

det trygler
en bønn
fra dypet

hold rundt meg
med øynene dine

hjelp meg
å rive
gjerdene

vær spaden
i hendene mine
og beltet
om livet

når jeg synker
sammen
i jord

Levende vann

dogg stryker jord
under skyene

former ustanselig
det tørre
livløse

rekker vennlig
sine hender ut
mykner
gleder

som når regnet
danser på
fortauskanten

gjør det harde
mykt

slik at hjerter
av stein
blir til jord
igjen

Relasjonenes mysterium

Hvorfor søker vi så ofte etter det store og vakre? Det fullkomne og uklanderlige. Det som engang skal komme… Kanskje er vi laget slik at det er naturlig for oss. Det ligger der latent i alle våre lengsler og drømmer. Sånn sett er det jo enhver melankolikers drøm. Å hige etter det som ikke gikk, det som ikke ble. Skuffelsen over å ikke finne det jeg søker, finner sin mening i tristheten. Det er jo en del av livet.

Men av og til bikker det over. Du merker det kanskje tydeligst i samtaler med mennesker som har inntatt en god dose alkohol. Da forsvinner sperrene og tristheten har en tendens til å komme til overflaten. «Du vet jeg har det egentlig sånn med kona mi…» Vi begynner å snakke om det som ikke er bra. Det som ikke fungerer. Alt som vi klarer å holde på avstand i det daglige livet. Men på underflaten så ligger det et savn. En lengsel etter å ha det bedre. Det må jo være noe(n) som gjør meg lykkeligere enn dette… Og så blir problemet objektifisert. Det er ikke «vi» som har et problem. Det er «jeg» som har et problem med «deg». Da forstår jeg lett at løsningen blir å se til noe annet. Noe bedre. For et eller annet sted der ute må det jo være noen som virkelig forstår meg.

Tanken om at noen andre gjør meg fullkommen. Den er både vakker og forferdelig. I forelskelsen er den det skjønneste som fins. Men når hverdagen innhenter oss og vi møter oss selv og den andre i døra, da får den raskt motsatt virkning. Den store og vakre drømmen brister. Den jeg er sammen med skal jo få meg til å føle meg større og bedre. Fylle mine drømmer og lengsler. Men når det ikke føles slik oppleves fremmedgjøringen av og til total. Du forstår ikke lenger hvem du er sammen med. Var det virkelige du som rørte ved hjertet mitt og åpnet nye perspektiver for meg? Jeg kjenner deg jo ikke igjen lenger. Kanskje er svaret på dette ganske komplisert. Jeg tror nok det. Men jeg prøver meg likevel på en betraktning.

Vi går oss ofte vill i lengslenes jungel. Det vi søker blir viktigere enn den vi er sammen med. Og gjennom et kritisk blikk kan selv de beste forhold framstå som utilstrekkelige. Men å dele livet med noen er ikke et selv-realiseringsprosjekt. Det bare er. Den andre skal ikke gjøre meg større eller få meg til å føle meg bedre. Om noe så er det kanskje bra at vedkommende får meg til å se sannheten om meg selv, på godt og vondt. Det er en god målestokk å vurdere etter. For å bruke en klisje: vær sammen med en som gjør hjertet ditt større.

En slik relasjon er ikke alltid følelsesmessig lykkelig. Den gir rom for noen ubehagelige aha-opplevelser. Samtidig som den også innbyr til noen fantastiske øyeblikk av pur glede og ekstase. Men nøkkelen ligger i balansen. Den gir ikke bare det ene eller det andre. De går sammen hånd i hånd. Og selvfølgelig er livet som oftest en ting midt i mellom disse to tilstandene. Det handler mest om å være tilstede i det liv man faktisk har sammen. Der ligger utfordringene og mulighetene. Og da kan vi vokse som mennesker, bundet sammen av vår felles kjærlighet.

Eller det er iallfall tanken…